Franz (Purgatorio XXVII–XXXIII)

Et kaotisk møte mellom mennesket og maskinen

Franz, Purgatorio XXVII til XXXIII er en sunget, emosjonell og kaotisk idemyldring, en forestilling i forestillingen der øving, fiksjon og virkelighet glir over i hverandre. Menneskelig forvirring og kunstig intelligens nærer hverandre gjennom en absurd spiral, og publikum blir vitne til et univers der grensene mellom det planlagte og det spontane stadig forskyves. Det er scenekunst som tør å være både dristig og lekende, samtidig som det ligger en alvorlig undertone i hele uttrykket.

Mellom folkesang, klassiske sitater og opera

Verket beveger seg fritt mellom litteratur, teater og opera, og blander folkesanger, klassiske sitater og uttrykksfull parlato. På scenen henger VR-masker som publikum kan bruke for å utforske et dystopisk Eden, mens utøverne i stor grad lar dette ligge til fordel for sitt eget kaos. Det er et grep som åpner for både humor og refleksjon, og som inviterer publikum til å selv velge hvor de vil rette blikket. Franz utforsker kunstig intelligens og den underlige skjønnheten i menneskelig uforutsigbarhet med både sans for det absurde og en sterk kunstnerisk vilje.

Avslutningen på en trilogi inspirert av Dante

Forestillingen er den siste delen av Andrea Spreafico og Matteo Fargions trilogi inspirert av Dantes Purgatorio, den midterste delen av Den guddommelige komedie. Det er scenekunst som plasserer seg i et samtidsperspektiv samtidig som det henter ned arven fra et av litteraturhistoriens største verk. For deg som setter pris på dristig samtidsteater, kunstnerisk mot og forestillinger som tør å være både komplekse og åpne, er Franz en opplevelse verdt å unne seg.