Et ganske uvanlig musikalsk møte oppstod på musikkscenen i Manchester mot slutten av 2000-tallet. På den ene siden: den irske folkesangeren Ríoghnach Connolly, med en enorm stemme, røtter i tradisjonsmusikken og en forkjærlighet for det uforutsigbare. På den andre: Manchester-gitaristen Stuart McCallum, kjent fra det legendariske ensemblet The Cinematic Orchestra, med jazz, elektronikk og en nærmest nerdete interesse for alt som kan skje med en gitar når man kobler den til en effektpedal.
Så begynte de å lage musikk sammen.
I dag er de The Breath - et band som egentlig høres ut som akkurat dette møtet. Irsk folkemusikk, soul, jazz, ambient og elektronika glir inn og ut av hverandre, noen ganger vakkert og svevende, andre ganger med en voldsom kraft. Men under de store arrangementene og de enorme lydbildene ligger noe ganske enkelt: to musikere som er svært gode til å lytte til hverandre.
McCallum har beskrevet samarbeidet deres som «two halves of a single songwriter». Connolly beskriver dynamikken mellom dem på en litt annen måte: «Stuart is the yin to my yang. He has one face. I have many. He’s very measured. I’m not. I like mayhem. He doesn’t.»
Det er et ganske godt bilde på The Breath.
Duoen har gitt ut tre album på Peter Gabriels legendariske Real World Records. Debuten Carry Your Kin kom i 2016, og etablerte et særegent landskap der irsk folkemusikk møtte rock, ambient og elektroniske teksturer. Stemmen til Connolly kan være både rå og øm, mens McCallums gitararbeid bygger lag på lag med lyd rundt henne, som om en tradisjonell folkesang sakte åpner seg og blir noe langt større.
På oppfølgeren Let the Cards Fall fra 2018 gikk de enda dypere inn i dette landskapet. Her finnes store, nesten filmatiske arrangementer, men også historier om irsk historie, kulturelt tap og hva det vil si å bære noe videre. Det er musikk med mye i seg, men den føles aldri overfylt.
Da de turnerte med Let the Cards Fall, bestemte Connolly og McCallum seg for å gjøre noe som på papiret kunne virke som en begrensning: De dro ut på veien bare de to. Ingen fullt band. Ingen stor produksjon å gjemme seg bak. Bare stemmen, gitaren og det som oppstår mellom dem.
Det viste seg at de ikke trengte mer.
I det nedstrippede formatet fikk låtene en annen tyngde. Det som kunne ha blitt mindre, ble større. Connollys stemme fikk mer plass, McCallums gitar kunne bevege seg fra det helt nakne til det nærmest orkestrale, og forbindelsen mellom dem ble umulig å overse.
Kanskje er det nettopp dette som gjør The Breath så fascinerende: Musikken kan høres ut som et helt landskap av mennesker, instrumenter og lyder. Men i sentrum står egentlig bare to personer. En som liker mayhem, en som er «very measured». Og begge som vet akkurat når de skal lytte, og når de skal sette i gang.
