Benjamin Brittens mesterverk War Requiem blir en tydelig ytring mot terror og krigsødeleggelser i Calixto Bieitos regi.
Et stort kor, barnekor, kammerorkester, symfoniorkester, orgel og tre fremragende solister fremfører dette kraftfulle musikalske utropet for fred – like nødvendig i dag som ved verkets første oppførelse i ruinene av andre verdenskrig. War Requiem ble skrevet til gjenåpningen av katedralen i Coventry i 1962. I likhet med 4000 hus hadde den blitt bombet i stykker i 1940.
Ved den første fremføringen var det planlagt at tyske barytonen Dietrich Fischer-Dieskau, den russiske sopranen Galina Vishnevskaya og den engelske tenoren Peter Pears skulle synge – som et uttrykk for forsoning mellom tidligere fiender. Men den russiske kulturministeren nektet Vishnevskaya å reise, og nord-irske Heather Harper hoppet inn på kort varsel.
De tradisjonelle leddene i den katolske dødsmessen synges av sopransolist og kor, med stort orkester og orgel. Anti-krigsdikt av Wilfred Owen (1893–1918) fungerer som kontrast og kommentar. Disse synges av tenor- og barytonsolist, som personifiserer soldatene som var utsatt for krigens håpløshet. I likhet med Britten var Owen en uttalt pasifist. Likevel endte han sitt liv i kamp, 25 år gammel, bare én uke før våpenhvilen som førte til første verdenskrigs slutt.
På forsiden av partituret har Britten sitert Owen:
"My subject is War, and the pity of War. The Poetry is in the pity ... All a poet can do today is warn."
Britten selv ønsket ikke at publikum skulle applaudere etter fremførelsen. Korets siste «amen», i skinnende F-dur, etter «Requiescant in pace» (hvil i fred), ble etterfulgt av en øredøvende taushet i den restaurerte Coventry-katedralen.
Brittens rekviem ble umiddelbart hyllet av kritikere og publikum som et mesterverk, og i løpet av få år ble det fremført av anerkjente orkestre og solister over hele verden.
